HD-indeks
Avlsarbeidet gjennom en lang rekke år har gitt liten reduksjon av forekomsten av HD hos de fleste av rasene, selv om det i overveiende grad kun er brukt HD‐frie hunder i avl i de fleste raser. Utvalg av avlsdyr har i det alt vesentlige foregått på bakgrunn av hundens egen HD‐status.
For å få et bedre verktøy i avlsarbeidet, innførte NKK i oktober 2008 en rasespesifikk HD‐indeks basert på den såkalte BLUP (Best Linear Unbiased Prediction) og en såkalt Animal Modell (AM). Mer informasjon om dette finnes i Hundesport 11‐12/2008s 86‐87; informasjon er også tilgjengelig på nkk.no.
I beregningen av HD‐indeks tas det hensyn til alt kjent slektskap mellom hundene i NKKs database (Dog‐Web). Individets indeks gir følgelig et mye bedre mål for hunden risiko for å nedarve HD til sine avkom enn kun hundens eget HD‐resultat. Indeksen forteller oss altså mye om hvordan hunden er genetisk og følgelig avlsmessig mht HD‐egenskaper i forhold til rasens gjennomsnitt. I flere raser kan en hund med C‐hofter ha langt bedre HD‐indeks enn enkelte med A‐hofter.
Det er laget en relativ HD‐indeks for hver rase ut i fra en genetisk base som består av rasens hunder med kjent HD‐status som er 2‐7 år på det tidspunktet indeksen beregnes. Denne gjennomsnittlige indeksen oppdateres hvert år. Gjennomsnittlig HD‐indeks for den genetiske basen for en rase = 100.
Bruker du et foreldredyr med lavere index enn 100, bør det andre foreldredyret ha en index som utgjør at en samlet index på disse to dyrene blir 200, eller mer på paringstidspunkt. Indexen er dynamisk og endrer seg derfor litt opp og ned både i forhold til hva som skjer i rasen totalt og i nært slektskap. Jo flere hunder som røngtes, jo bedre blir index som et avlsverktøy.
Verken genetikk, eller arvegang har endret seg med HD-indexen. Den viser sannsynligheten, for om HD vil oppstå, eller ikke.
Om indexen er høy (over 100) på begge foreldredyrene er det ingen garanti, for at HD ikke vil oppstå i neste generasjon (er), men det er større sannsynlighet for at det ikke vil skje. Man bør fortsatt se på linjen bakover og se hva hundene har gitt for å unngå dobling på individer som har gitt mye HD eller annen diagnose.
Man kjenner ikke i dag til den eksakte nedarvingsmekanismen for HD, men man vet at arvbarheten er 20 – 30%. Dette vil si at det er stor risiko for at et dyr med HD vil nedarve disposisjonen for utvikling av lidelsen til sine avkom.
Man vet at disposisjonene for utvikling av HD styres av mange gener (polygenetisk nedarving). Miljøfaktorene som fôring, overvekt, mosjon etc. har også stor betydning for om det enkelte individ utvikler HD, eller ikke.
For å utvikle HD p.g.a. ytre faktorer må altså individet være genetisk disponert for det.
Ved bruk av hannhund fra utlandet.
Har landet du ønsker å bruke hannhund fra HD-index bruker du det det på samme måte som du bruker en hannhund fra Norge. Eks Tispe med norsk index på 97, kan pares med en utenlandsk hanne med index 103 eller bedre fra sitt hjemland.
Har de ikke HD-index må du sjekke opp HD- status til hannhunden du ønsker å bruke, samt HD-status bakover i dens stamtavle og til søsken.
Alvsrådet bistår gjerne om du har ytterligere om du har spørsmål i forhold til bruk av index som avlsverktøy.